Årets turer 2005

De siste turbeskrivelsene ligger først. For å lese i "riktig" rekkefølge - start nedenfra.

11/10 Ny spennende harvetur med uttelling

Igjen gikk turen til Rundvann. Det blir nå fort mørkt og da vi ankom ved 7-tiden var det allerede rimelig skumt. Likevel skulle det gå en times tid før det ble noe aktivitet å snakke om.

Jeg dro marktugga langs land da den første fisken plutselig kom i et haiangrep. Det er like usannsynlig spennende hver gang dette skjer, og det er et under at jeg klarer å kjempe mot refleksene som skulle tilsi et umiddelbart tilslag. Likevel, etter å ha senket stangen og talt til 5 før tilslaget var det kun motstand et par sekunder før fisken slapp. Det samme gjentok seg kastet etter på nøyaktig samme sted, og jeg sto igjen med hjertet i halsen og lurte på hva som egentlig hadde skjedd.

En kort stund senere, etter at jeg hadde flyttet meg et stykke bort, kom neste angrep. Denne så jeg bare som en virvel like under marktugga. Fisken brøt himlens reflekser i det mørket vannet, og etter nye sekunders ulidelig spennende venting merket jeg endelig skikkelig motstand etter tilslaget.

Fisken hoppet flere ganger, og ga skikkelig kamp, men måtte gi seg til slutt. Den var skikkelig feit og fin med sine 475 gram/34 cm. Den endte som middag dagen etter, og fargen på kjøttet var imponerende.

Jeg hadde enda et par ordentlige napp som ikke ga resultat. Spørsmålet er om 8-kroken var ett nummer for stor. Jeg tror jeg får plass til nok mark på en 6-krok, så dette skal forsøkes neste gang - som ikke blir lenge til!

5/10 Feilretting med harving

Etter søndagens blodige nedtur, måtte jeg ut igjen asap. Eneste mulighet da var en kveldstur med harving. Det blir raskt mørkt nå, og halv syv var jeg ute av døren med kurs for Rundvann i Østmarka. Bilen ble satt igjen på Grønmo, og sykkelen bragte meg videre. Vannet ligger supert til og er både nært og langt til skogs på en gang. Det er noe spesielt med å sitte helt alene i oktobermørket i med mørke trær over seg, og samtidig høre ringveiens larm i det fjerne.

Mens jeg rigget stanga hørte jeg et solid plask til venstre, og jeg kom meg raskt over dit jeg oppfattet lyden hadde kommet fra. Vakringer var umulig å se. Det første kastet la jeg ut der jeg visste det ikke var vannplanter, og hvor vegetasjonen på land heller ikke bød på problemer. Da marktugga var kommet helt inn til land løftet vannet seg under den, og jeg lot tugga danse frem og tilbake kun en meter fremfor føttene mine. Plutselig var det noe som tok tak, og jeg senket raskt stangen. Etter å ha telt til ti med stadig stigende hjerterytme satte jeg inn mothugget, og kjente fast fisk. Etter sprell og spetakkel landet jeg sesongens første harvefisk. Den var fin og feit med sine 34 cm/450 gram.

Dette ga mersmak og jeg fortsatte rundt vannet, dog uten å kjenne stort mer enn denne ene. Jeg hadde ett tilslag til, men etter å ha senket stangen og ventet de obligatoriske sekundene hang kun marktugga på kroken.

Med hodelykten som bestekompis satte jeg etter hvert nesen hjem på sykkelen og måtte bremse for både svinger og rådyr som kom brått på.

Dette skal gjentas snart!

2/10 Bloody sunday

I dag klaffet alt! Mens jeg satt på sykkelen innover i Nordmarka kunne jeg ikke annet enn å smile fra øre til øre. Jeg hadde ikke fisket på over en måned, og nå, endelig, klaffet alt. Temperaturen var alt annet enn oktobersk, vinden var fullstendig fraværende, solen begynte å bryte opp morgentåka over Maridalen, og jeg hadde hele dagen for meg selv. Unger og konemor var opptatt andre steder, og jeg skulle ta igjen for alt det tapte de siste ukene.

Da jeg satt meg ned ved mitt vante favorittvann smilte jeg fremdeles. Vannet lå blikkstille, og solen begynte å varme opp både meg og skogen. De første vakene lot vente på seg, så jeg startet med marken. De første kastene var resultatløse, men en liten sideforflytning til noen trær som hang utover vannflaten skulle gi resultat. Et lite sleivkast med 10 foter'n tredd mellom trærne serverte marken foran en 25 centimers ivrig luring som ikke lot seg be to ganger. Dagen var om mulig enda bedre nå.

Det ble ikke flere napp på marken, og etter hvert som flere og flere vak begynte å vise seg, og noen av disse rimelig tett opptil land, var fluestanga det naturlige neste våpen. En liten maur skulle gjøre susen. Markstanga lot jeg ligge da jeg begynte å gå mot min utpekte fluefiskeplass, og selvfølgelig - da jeg tok et raskt blikk tilbake etter 25 skritt sto stanga som et hjul og danset med en ukjent partner. Jeg elget raskt tilbake over ulendt terreng, løftet stanga og dro til og kjente - intet. En kjapp ed ble luftet, og jeg begynte å smake på bitterheten over å ikke ha ventet 20 sekunder til før jeg gikk.

Dette var første straffen fra en høyere makt for å ikke leve etter fiskereglen om kun å ha en stang uti av gangen. Men pyttsann, enda hadde jeg mange timer igjen og jeg visste at dagen fremdeles ville gi mye. Alt var fremdeles perfekt.

Jeg satte på ny mark, kastet uti og ventet. Da ingenting skjedde tok jeg igjen fluestanga og gikk mot mitt tidligere utpekte sted. Da jeg var kommet dobbelt så langt som sist forsvant plutselig føttene mine under meg. En moseglatt stein gjorde susen, og nabosteinen satte en effektiv stopper for resten av min perfekte dag. Steinen sto opp som en knivegg og lillefingeren min fikk unngjelde. Blodet sprutet og jeg så med en gang at legevakten var neste stoppested.

Det er ikke enkelt å pakke ned to stenger og en sekk full av alt med en hånd, Det er heller ikke enkelt å sykle i en halvtime med høyrehånden høyt hevet slik at alle du møter hilser pent tilbake. Hilsingen var forsåvidt hyggelig, men bremsing, giring og styring var verre. Verst av alt var dog å måtte avbryte klokken halv ett på en dag som ellers ville vært en perfekt dag.

Vitale data: 2 timer i kø, 5 sting, 11 grader i vannet.

27-28/8 Null napp i Numeldalslågen (for meg)

En tur jeg hadde sett frem til lenge ble dessverre ikke helt som forutsett.

Vi ankom øvre deler av Lågen ovenfor Dagali på lørdag formiddag. Været var forsåvidt ikke så galt, men vinden, og det faktum at vi ikke lenger snakker sommertemperaturer på 900 meter, økte ikke akkurat mulighetene for det vi drømte om: nemlig roligflytende stille vann med utallige vak og bitevillig storfisk. Stedet er perfekt for nettopp dette - når forholdene innbyr. Denne lørdagen gjorde de tydeligvis ikke det.

Christer (nabo og ny turkamerat) og jeg fisket med ALT, over alt, uten hell. Ingen av oss fikk så mye som et napp i løpet av utallige timer i elven. Mye av skylden skal vinden få, sammen med lav vannføring og kaldt vann (8°).

Morgenen etter ble ikke stort bedre så vi bestemte oss for å pakke sammen og forsøke i lavereliggende områder. Vi fulgte elven ned til Veggli og fisket noen kilometer lengre ned ved en hengebro i nærheten av en idrettsskole. Her var det rimelig stri elv uten klare høler, men enkelte fine strømkanter ga muligheter. Mitt fiske med mark og sluk forble resultatløst, men Christer huket en superfisk på ganske nøyaktig kiloen. Han fikk et par småfisk til, men utrolig nok var den ene virkelige fisken landet på turen en virkelig kjempe. Kanskje dette er gjengs for elva akkurat her??? Uansett er det et sted å besøke også i fremtiden om øvrige mer attraktive områder svikter.

Om Christer fortsetter slik på turer der jeg ikke får noe kan det spøke for nye invitasjoner fremover. Og ikke drikker han kaffe heller...

27/7 Ny nydelig Vestfjellørret

Hvert år tar jeg og familien en fjelltur som på ingen måte står i fisketurens tegn. Likevel får jeg jo sneket til meg en liten tur i ny og ne til det lokale vannet et par steinkast fra hytta på Værskei. Og lykkeligvis fortsetter dette vannet av og til å donere bort en og annen av sine nydelige innbyggere. Årets trakk vektnålen ned til 700 gram (de tre siste har veid 850, 1550 og 1400 gram!). Det er ikke ofte det skjer, men når det skjer så skjer det virkelig.

Fisken tok etter en halvtimes fiske (ca 09:30) på en tur preget like mye av båtspikking og nedplukking av en treklatrende 5-åring, som fiske. Agnet var en kobber og svartstripet 6 grams salamander. Jeg hadde forsøkt diverse sluker før dette, og fisken tok rett etter slukbytte.

Senere på dagen dro jeg ned til Dokkelva der jeg valgte å fiske i vannet snarere enn i elva grunnet lav vannstand. Det vakte mye og jeg hadde godt håp om et bra tørrfluefiske. Jeg fant dog aldri koden før himmelen åpnet seg og både fisken og jeg pakket sammen.

Vannet holdt ca 15°

14/7 Varm ettermiddag i Nordmarka

Termometeret har vist 30° i et par uker nå - det burde gitt god nok grunn til å holde seg hjemme. Da jeg nå engang er bygget slik at jeg må når jeg kan, tok jeg meg likevel en kort ettermiddagstur opp til Tømte. I løpet av et par timer fisket jeg meg innom begge Auretjerna, Kalvsjøen og Fallgardsputten. Alle steder var det klinisk fritt for vak og 21° i vannet. Ørreten sto trolig på bunnen og bare gapte etter oksygen. Marken min fikk ihvertfall svømme uforstyrret videre. Jeg dro hjem tidlig - svett og umotivert til videre innsats.

2-5/7 Numedalslågen innfrir totalt - nesten

Se filmsnutt fra turen: [wmv 4,3MB] [mpg 16MB]

Årets store høydepunkt var med kalkulert overlegg lagt til starten av juli - vanligvis et tidspunkt der vårflommen er over og klekkingen i gang. I år derimot traff jeg vårflommen så det sang med stor og kald elv (9°) uten antydning til vak. Det sies at fjellet i år ligger opptil en måned etter normalen. Flere store snøflekker på 1100 moh tyder også på at dette vil vare enda en tid. Min store drøm om rekordørret på tørrflue ble lagt i grus, men andre metoder gjorde susen.

Allerede første ettermiddagen og kvelden opplevde jeg tidenes drømmefiske på dette stedet. Drivende bunnmeite ble løsningen og på noen få timer landet jeg tre nydelige, sølvblanke torpedoer på hhv 800, 600 og 700 gram. Den første ble en nydelig middag for én (så det holdt!). Jeg lurte lenge på hva jeg skulle gjøre med fangsten hvis fiskelykken fortsatte som den begynte, men fant fort ut at jeg kunne bare kjøre på. Løsningen skulle lande på Ustedalsfjorden dagen etter.

Turen startet som en solotur, men dag 2 skulle Eldar ankomme med privatpilot Arne. Jeg tok med meg fangsten og byttet Eldar med denne slik at den kunne flyfraktes direkte til Oslo. Raskere og ferskere har ingen ørret blitt fraktet fra fjells til hovedstaden.

Dag 1 var været fint og vinden rolig - og ørreten bet villig. Dag 2 snudde alt på hodet. Riktignok var det fremdeles fint, men vinden dro i gang og bettet forsvant fullstendig. Der jeg dagen før stadig kunne kjenne fisken smånappe i marken, var det nå fullstendig dødt. Merkelig nok fortsatte dette også resten av tiden vi fisket ved teltplassen. Den første dagen viste seg å virkelig være turens toppunkt.

Etter hvert kom skyene, og dag 3 våknet vi til duskregn, vind og lavt skydekke. Vi hadde dog bestemt oss for å gå opp fra teltplassen på 950 moh til Revhølan på ca 1100. I fjor hadde Eirik og jeg en fin tur hit, men da med litt lite vann. Med årets vannføring skulle ihvertfall ørreten ha små problemer med å slippe seg ned fra Geitsjøen. Etter to timers rask marsj nådde vi målet. Selv med skikkelig blåst blir jeg skikkelig salig over å komme opp hit. Vidda begynner å strekke seg ut, og et utall av høler og stryk gir uante muligheter.

I løpet av noen få timer her oppe fikke jeg to fine 350 grammere på drivende bunnmeite (den første på aller første kastet), og en 250 grammer på rød/kobber Spesial. Jeg hadde håpet på større fisk - vannføringen tatt i betraktning. Jeg fikk dog større fisk litt senere da vi gikk ned igjen til Lågligberget. I de rolige strykene her nede stoppet vi for å spise, og fiske. Rett før Real-posen hadde stått og trukket sine tilmålte 10 minutter, røsket det til. En nydelig 550 grammer kastet seg over min rødprikkete Spesial (10 gram) mens den svingte inn mot bredden i den kraftige strømmen (Se filmsnutt fra turen: [wmv 4,3MB] [mpg 16MB]). Litt senere fikk jeg også en 300 grammer på samme sted og sluk.

Dag 4 var som dag 2 - en fullstendig fiasko hva gjaldt fisket. Vinden dro i gang med kuling i kastene, og fisken dro lua over øynene. Etter å ha prøvd "alt" dro vi hjemover ved 3-tiden. Tankene mine kommer til å gå hit litt senere på sommeren når finværet lokker både døgnfluer, russefluer og stankelbein i lufta. Kanskje kan jeg få lurt inn en overnatting til i en travel tobarns familieagenda. I så fall tror jeg fremdeles på storørret på tørrflue denne sesongen...

9/6 Eventyrettermiddag i Auretjern

Etter den kaldeste forsommeren på 60 år, kom endelig en dag med sol og 20°. Da dette sammenfalt med at jeg også hadde muligheten til å komme meg fra jobben etter halv dag, var det ikke så mye å lure på. Jeg så for meg maursverminger, Vulgataklekkinger og vakende storfisk.

Som vanlig dro jeg inn fra Movann stasjon i Maridalen - Auretjerna var målet. Vanligvis er det for mye mennesker her for min smak, men på en hverdag går det greit. Jeg traff kun en annen fisker.

Jeg kom frem litt før ett, og helt riktig - det var faktisk en god del vak. Fluestanga ble montert farlig fort, ny fortomsspiss ble montert og vingemaur størrelse 10 ble festet til enden. Jeg hadde ingen vakende fisk nær meg, så det ble blindkasting i starten. Typisk nok tok førstemann mens jeg kastet et blikk mot en annen vakende fisk et stykke unna - at man aldri lærer. Så skjedde lite før jeg kapitulerte for sulten og tuslet tilbake til sekken og matpakken.

Mens jeg spiste kastet jeg uti marken. Det tok vel et par minutter før første ørreten var på land. Dette var en 200 grammer på 27cm som hadde svelget godt. Jeg fikk akkurat satt tennene i neste brødskive før stanga igjen sto i spenn. Denne var noe større (250 gram/28cm), men hadde vært like sulten. Godt fornøyd med å ha fisk på land og mat i magen gikk jeg igjen over til fluestanga.

Oppmerksomheten var der den skulle da mauren forsvant i et blupp like etter. En kort og herlig kamp og dagens hittil største på 300 gram/30 cm lå i håven. Endelig! Marken er og blir det mest effektive, men ingenting måler seg med fluefanget ørret. Denne hadde vist seg i et vak rett over bukta der jeg sto, og et brukandes kast landet flua et par meter unna. Et minutt senere kom utløsningen.

Etter hvert avtok vakingen, og jeg gikk igjen over til markstangen. Kun få kast og dagens 4 satt. Igjen var det en av de jevne (250 gram/28cm), men at jeg hadde fått 4 stk i løpet av et par timer var et eventyr i seg selv. Og eventyret var ikke over med det. Jeg hadde fisket med to 1,6 grams søkker på bunnmeitetakkelet. Med det kommer man et stykke ut, men jeg ønsket å forsøke enda lengre for kanskje å nå de store. Ett søkke til ble festet og takkelet fyrt av gårde. Som vanlig lar jeg dette synke, strammer opp sena og heiser så takkelet opp fra bunnen før jeg lar det synke igjen. Etter kort tid dro sena av gårde, jeg strammet opp og endelig kjente jeg den herlige tyngden av stor fisk. Denne gikk adskillig tyngre enn de forrige, og da den gled over håvkanten jublet jeg skikkelig for første gang på turen. Ørreten var nydelig, rød i kjøttet og veide 600 gram fordelt på 40 cm. Årets største hittil!

Som ventet hadde alle spist godt med flyvemaur, men ingen Vulgatanymfer eller klekkede insekter var å finne. Jeg tror jeg så totalt 3 Vulgataer i lufta eller på vannet i løpet av turen, så ingen storklekking var kommet i gang. Det var kun enkelte forlatte nymfehuder å se.

5 fisk på 3 timers fiske! Dette opplever jeg ikke ofte, og turen vil definitivt huskes.

21-22/5 Morgenfiske i Tinnelva, Nordmarksfisk om ettermiddagen

Endelig var årets første skikkelige fisketur kommet. Til og med et teltdøgn skulle loggføres. For femte vår på rad skulle Tinnelva besøkes. Spenningen er vanligvis til å ta og føle på da vi vet at elva huser enorm ørret. Min rekordfisk på 1,75 kg er da også fanget her.

To timer i bil til Gransherad og noen hundre glatte, gamle jernbanesviller nærmere Tinnoset, fant vi vår faste teltplass, og fisket i favoritthølen kunne starte. Troen på en drømmetur lå snublende nær da jeg allerede på første kastet kroket en finfin 38 cm lang og 430 gram tung ørret. Vanligvis tar det en stund å finne formen med riktig tyngde på søkker, riktig kastevinkel på strømmen, riktig stangføring, osv. Alt må klaffe for at marken skal gå og dunke i bunnen under hele kastet. Strømmen er stri og hølen er flere meter dyp. Denne fisken lot seg ikke bry med slike detaljer, og gapte etter første og beste marken den fant. Jeg klaget dog ikke, fikk senket skuldrene og kunne fortsette fisket med stor optimisme.

"Selvtillit er ikke noe man har, det er noe man får", sa Nils Arne Eggen på radioen i dag. Han ble spurt om spillernes tro på seg selv etter den dårligste sesongstarten på 15 år. Min styrkede selvtillit etter turens start begynte etter hvert også å svekkes. For hvert perfekte bunndunkende kast uten andre napp enn bunngress og snøresultne rullestener, steg i stedet frustrasjonen. Jeg fikk riktignok en fisk til på 31 cm/300 gram etter ca en times fiske, men deretter var det slutt. Fra kl 12 på lørdagen og frem til vi dro søndag morgen var det ikke tegn til liv. Eirik fikk også en fisk på sitt første kast (33cm/350 gram), men heller ikke han hadde napp etter dette.

Min minste fisk hadde nettopp spist en yngre bror, så det er ikke rart at potensialet for stor fisk finnes her. 300 grammere som starter på fiskediett forblir ikke 300 grammere særlig lenge.

Elva holdt de vanlige 4-5°C. Lufttemperaturen var fin på rundt 10°. Mye regn i frem til 17 på lørdagen, deretter finfint og klart.

Da Eirik skulle se på nytt husvær, måtte vi returnere til Oslo innen 12 på søndagen. Jeg hadde derfor forberedt tur i Nordmarka på ettermiddagen. Temperaturen var fin på rundt 15° med varierende skydekke. En perfekt dag for våryre ørreter på jakt etter klekkende mygg og døgnfluer.

Jeg kom inn til Holmetjern ved 13:30-tiden, og så straks det jeg håpet på. En rekke små brune myrdøgnfluer seilte fint bortetter vannflaten. En rekke vak forsterket gleden. Jeg rigger nesten alltid til markstangen først, så også denne gangen. Etter noen resultatløse kast i de nærmeste vakene, tok så en sprek 400 grammer marken rett etter at den tok bunnen. Fisken var skikkelig stinn og målte 36 cm. Ved senere sjekk av mageinnholdet ble jeg overrasket over ikke å finne en eneste døgnfluenymfe. Derimot veltet noen hundre 6-7mm lange nesten svarte myggpupper ut.

Dette fant jeg dog ut etter en del resultatløse kast med fluestanga med nettopp små brune døgnfluenymfe-imitasjoner. Med tiltagende vind forsvant også gleden over fluefisket. Som vanlig er heller ikke ettermiddagsfisket det beste i marka, så jeg pakket sammen og dro hjem til middag. Gleden over å oppleve min første ordentlige fisketur i Nordmarka, overskygget den noe labre turen til Tinnelva. Neste år kan tenkes at vi tar hele helgen i marka.

Markavannet holdt nå 8°C.

15/5 Sesongåpning i Mesnaelva, Lillehammer
På tross av at mine foreldre har bodd i Lillehammer siden 1989, har jeg aldri fisket nærmere byen enn Gausdal Vestfjell. Da fjellet enda var vinterfrosset var nå tiden inne. Turen opp forbi langrennsstadioen og et par kilometer innover Sjøsetervegen derfra, tar kun kort tid. Gåturen ned til fossen tar også kort tid. Alt ligger til rette for at dette skal kunne gjentas. Riktignok ble det ingen fisk, men en rekke tiltrekkende kulper som trolig holder godt med vann selv utover i sesongen gir tro på mulighetene. Noen få vak syntes, og en del steinfluer var å se på overflaten. Jeg gikk oppover fra fossen da gjedda trolig ikke er så tallrik her. Jeg fisket stort sett med mark, men forsøkte også flue og sluk/spinner. Kjente ikke ett eneste napp, og velger å skylde på lav vanntemperatur (noe må man jo velge). Termometeret viste 4,5°C.

24/4 Åpent vann

Kun en liten isflate lå igjen på skyggesiden av lille Skjelbreia da eldstemann på 5 og jeg syklet inn i Østmarka for første gang i år med fiskestengene i sekken.

Mye fisking ble det ikke, og det viktigste var å se åpent vann igjen.