Endelig ny storørret fra Gausdal Vestfjell. 1,8 kg er foreløpig rekord

20/6 - 2009

Vannet kan vi kalle HH-vannet, eller Himmel og Helvete-vannet. Siste registrerte fangst var helt tilbake fra 2004. Typisk nok satt fisken den gang på første kastet og dro vekta ned til godt over kiloen, mer nøyaktig: 1,4. Etter dette har jeg fisket mange timer, notert noen få napp, men ellers ikke fått noen på land. Vannet er slik: enten sitter gromfisken tvert, eller så går man tomhendt hjem. De siste årene har derfor frustrasjonen vokst, men samtidig har jeg også visst hva som bor i vannet.

Vannets egenskaper tilsier nemlig at dette er prototypen på et storfiskvann: tilnærmet null gytemuligheter, lite utsetting, et kurant fisketrykk og massiv tilgang på næring pga overflod av marflo. Historikken bekrefter også dette. Av alle mine fisker fra vannet (ikke mange) har tre vært over kiloen (1,4; 1,55 og nå 1,8) og ingen under 500 gram. Derfor trekker vannet veldig, selv om jeg vet jeg neppe kommer til å oppleve så mye som et napp. Men altså, denne gangen, 4 år siden siste fisk: Jackpot.

Vi kom opp på hytta på fredag kveld. Turen var ingen fisketur i seg selv. Hele familien var med, og dugnad skulle være hovedingrediens. Lørdagen våknet jeg som vanlig tidlig, samtidig med barna. Disse ble plassert i tøfler, utstyrt med fleece utenpå pysjen og skyflet opp til farmor og farfar i annekset. Mens mor purket videre pakket jeg deretter fiskestashet og satt meg på sykkelen.

Vannet ligger ganske nært hytta og jeg var fremme før 8. Overraskende nok fant jeg et par andre fiskere ved favorittplassen, og de kunne fortelle om kilosørret på første kastet. Merkelig nok burde jeg tenkt at det var det og dratt tilbake, men av en eller annen grunn hadde jeg trua. Jeg tuslet bort til en fin plass på en odde et lite stykke fra de andre gutta og kylte ut en 12 grams rød/kobber Spesial med svarte prikker, en sluk jeg virkelig mente ville være riktig. Overskyet, 5° i luften og en del vind fra nordvest måtte bekjempes med en skikkelig triggersluk. Dessverre satt jeg fast i det grunne vannet etter 2 kast, og nytt slukvalg måtte gjøres. Vekt og kompakthet fikk styre, og en ny Spesial måtte bli valget. Største jeg hadde i boksen var på 10 gram, svart med gule prikker. Et riktig valg skulle det vise seg.

Vinden, 0.10 Fireline og min 10 fots lange Shimano Speedmaster kastemaskin gjorde jobben, og jeg lobbet sluken midtfjords. Etter et par kast skjedde det jeg hadde håpet og trodd på: noe dyttet litt på Spesialen. Etter et par omdreininger til skjedde dette på nytt. Jeg sveivet et par runder til og så stoppet jeg. Bang!

Å som brikkene faller på plass. Endelig, etter fire lange år. Fra å oppleve trua bli knust gang på gang til endelig å oppleve lykken. Og hvilken lykke det er å kjenne at det svarer der ute. Gjennom tynn og sterk Fireline kjennes hvor godt fisken sitter. Og hvilken fisk! Tunge rykk vitner om kilosfisk fra første stund.

Fisken følger greit med til 10 meter fra land, foruten en skikkelig plasking som skremmer meg til kjapt å senke stangtuppen. Gutta lenger bort hører også, og følger med på resten av kampen. Her inne lar jeg fisken drive på en stund. Jeg har sett sporden over vannet flere ganger og aner at dette er virkelig stort. En slik padleåre kan sette fart på sakene, så jeg justerer bremsen og lar den gå fra seg en god stund.

Etter et par minutter tar jeg sjansen og begynner inntauingen. Håven, en sånn utfoldbar sak med tynn aluminiumsramme, rekkes frem. Fisken sklir over håvkanten og jeg ser at dette er sjanseløst. Håven er alt for liten, men jeg kan ikke stoppe nå. En kjapp bevegelse, håven klapper sammen under fisken, Spesialen fester seg i håvnettet og jeg løfter fisken på land etter kroken. Metoden anbefales ikke og ny håv skal anskaffes før neste tur. Hadde ikke fisken sittet såpass godt så hadde jeg mistet den.

Med fisken på land ser jeg virkelig hvor stort dette er, og når vekta dras til 1815 gram er rekorden notert.

At jeg også fikk lillebroren på 525 gram 5 kast senere (etter å ha summet meg en stund og tatt en haug med bilder), er bare litt ekstra krydder på en perfekt dag. At jeg fikk mer normaltilstand på saker etter å ha gjenbesøkt vannet 3 ganger i løpet av resten av helgen, og bare opplevd ett napp, er heller ikke veldig viktig.

Himmelske Helvetesvann - takk for denne gang.