Drømmeuke midt på Hardangervidda

Herlig tur, men tenk i gram når sekken pakkes!!!

Hardangervidda har alltid betydd noe spesielt for de fleste ørretfiskere. Mange historier om mange og store fisker gjorde at vi (Eirik et moi) bestemte oss for å prøve fisket i en uke godt inne på fjellet denne sommeren. Turen ble lagt til månedskiftet juli/august, og etter litt studier av bøker og artikler fant vi at området mellom Lakjen og Bjornesfjorden midt på vidda, skulle være det riktige. Opprinnelig hadde vi planlagt å dra noe lengre øst inn i Geitvassdalen, men disse områdene er private.

For å komme til det forjettede land kjører man først RV7 mot Bergen et godt stykke forbi Ustaoset og Haugastøl. Når man kommer til Dyranut betaler man 20 kr og kjører en halv time på grusvei inn til Tinnhølen/Trondsbu. Når bilen er parkert starter moroa!

Vi hadde tatt med oss alt for mye mat, og sekkene våre vare svintunge (rundt 30kg). Turen inn til Bremafoten der vi teltet, tok litt over 5 timer inkl. tre pauser på ca 20 minutter hver. Vi var så ødelagte etter disse timene at vi kunne knapt gått tre meter til, og vi var lykkelige over at det opprinnelige turmålet ikke var tillatt å fiske i, da dette hadde betydd flere timer å gå.

Et godt råd: Regn med å få fisk!!! Vi kunne ha droppet mye mat selv om vi stort sett hadde basert oss på havregryn, suppeposer og potetmos. Alt veier og grammene teller. Det dummeste vi tok med oss var to pakker Grillos.

Hjemmet vårt, etablert ved Bremafoten

Etter å ha slitt oss opp til 1.250 moh fant vi et nydelig sted å sette opp teltet. Vi liker variert fiske, og her fant vi både vann og elv med et utall av muligheter for fiske med flue, sluk, spinner og meite.

Vi var utrolig heldig med været og hadde tre minutter med regn i løpet av hele uken. Dette gjorde at myggen holdt seg relativt rolig midt på dagen, selv om vi ble "funnet" av nok av de blodtørstige krekene - husk nok myggmiddel!

Selv om været stort sett var nydelig skifter det svært raskt på fjellet. Himmelen var faretruende mørk enkelte dager, men vi var heldige og holdt oss akkurat langt nok vest til at skyene var tømt når de kom over oss. Det er godt og flatt på vidda og vi var lykkelige over at teltet ikke måtte utstå kraftigere vindkast enn de vi fikk.

Plasseringen av teltet inntil elven gjorde at vi alltid gikk rundt med elvebruset i ørene. Tipper dette bidro til å tømme hodet fra alle tanker om jobb og hverdag.

Selv om det var godt å komme tilbake til sivilisasjonen etter en uke på fjellet, tenker jeg stadig tilbake på hvordan det så ut der vi teltet.....og at det kommer til å se likedan ut lenge, lenge etter at vi ikke er kapable til å dra oss den lange veien inn på vidda lenger.

Fisk fikk vi nok av, men hvor var de store vi hadde hørt så mye om?

Kort fortalt fikk vi masse fisk! I elva tok ørreten villig på mark, spinner, sluk og flue, men størrelsen på samtlige var mellom 25 og 30 cm. Ikke det at vi vanligvis klager over dette da kvaliteten på fisken var perfekt og størrelsen er glimrende til stekepanna. Likevel var det litt skuffende at det ikke ble noen flere av de store.

En teori for at de store ikke var mer aktive var temperaturen. Etter et par uker med nydelig vær lå nok vanntemperaturen på rundt 17°C noe som kan være litt varmt for ørret som holder til på 1.250 moh.

I tillegg til den største på 600 gram, fikk jeg en til i vannet på 32,5 cm som tok på 7 grams Spesial. Begge disse fiskene var i utmerket kondisjon og ga litt kamp før de endte på brødskivene.

Mange av de øvrige fiskene ble tatt på Superpuppan. Dette er en utrolig flue som virkelig setter fart i fisken. Også tidligere har jeg opplevd at det stort sett holder å ha med en flue på tur om sensommeren, nemlig Supepuppan. Fisken kastet seg over denne vårfluepuppeimitasjonen både i elva og i vannet og ga mye fin trening i å kroke fisk. Trening er likevel en ting - vi kunne gjerne tenkt oss noen skikkelige utras som følge av å ha kroket også.

En kveld da vårfluene spant rundt på overflaten i utoset av vannet hadde jeg også et kjempetilslag på en Streaking Caddis men klarte ikke å kroke. Selvfølgelig var denne turens største... For å følge opp skulle jeg opp i utoset hver av de påfølgende kveldene for å fiske med Streaking Caddis eller Rackelhanan, men enten blåste det for mye til at vårfluene var på vannet, eller så var det slutt på vakelysten. Ihvertfall ble forholdene aldri slik som de var den kvelden.