Målsetningen om kilosfisk på tørrflue nådd: yes! med god margin. Fantastisk tur hvor kun tørrfluer ble godtatt. Abstinensene har meldt seg allerede dagen etter hjemkomst - jeg vil tilbake!!!

1-3/7-2011

Som den trofaste leser vil vite har jeg tradisjon for å ta en langhelgstur helt i starten av juli, og så var også planen for dette året. Pga jobbpress og diverse kolliderende aktiviteter ble det dessverre ikke slik. Lenge så det ut som om jeg ikke ville få med meg noen i det hele tatt, og da er ikke lysten like stor. Men da Arnt Ove fra jobben hørte om planene som var i ferd med å ryke, meldte han heldigvis sin interesse. Dog kunne han ikke være med lenger enn til søndagen. Tur ble det altså om enn kun for helgen.

Paradoksalt nok; selv om turen ble kort, og det faktisk kun var i korte perioder på fredagen og lørdagen vi fikk fisk, så ble turen noe av det beste vi har hatt. Det helt spesielle var at det absolutt eneste ørreten var villig til å ta, var tørrfluer. Den vanligvis så sikre marken ble forsøkt i perioder uten vak, men til ingen nytte. Heller ikke sluken gjorde noe fra eller til. Ørreten tok kun når døgnfluene klekket skikkelig, men da tok de også våre imitasjoner, og for noen fisker vi fikk!

Teltet sto ferdig oppslått ved 17-tiden på fredagen. Vi vurderte en stund å gå lenger inn på snaufjellet allerede på fredagen, men fant ut at vi ikke orket det, så teltet ble lagt ved tidligere jaktmarker rett nedenfor tregrensen, helt på kanten av østvidda. Planen var da å la teltet stå og ta en tur innover på lørdagen. Men først var det ørret å fange der vi var!

Arnt Ove sto ute i elva omtrent samtidig med at jeg hadde fått i siste teltpluggen - det er en fryd å dra på tur med folk som er like fiskegærne som meg selv... og allerede på fjerde kastet sto han med femmerstanga i god bue. Jubelhylene stilnet dog kjapt da fisken slapp etter kort tid. Tristessen skulle dog avløses av nye gledesscener da kveldens største fisk ble kroket, drillet og håvet med større suksess. Resultatet ble en strøken ørret på rett over 700 gram og 40 cm. Selv fikk jeg også en finfin fisk på 540 gram på en elk hair no hackle flue i str 12.

Lørdagen var altså planen å fiske et stykke unna teltet, men da tåka lå tjukt oppe i lia bestemte vi oss for å vente på klarvær. Det kom ikke, og vi ble der vi var, noe vi aldri vil komme til å angre!

Lite skjedde før klekkingene begynte så smått rundt 11-tiden. De første døgnfluene passerte over hodene våre, og vekket først interessen til linerler og måker som begynte sin patruljering rett over overflaten, for deretter å også vekke ørretens interesse rett under. Og de igjen vekket oss!

Rekordørret på flue!

Personlig har jeg hatt som målsetning å passere kilosgrensa for ørret på flue i flere år. Riktignok har jeg kanskje gjort litt for lite for å oppnå dette, da marken gjerne har gått foran når jeg velger utstyr. Nå var ikke dette tema denne helgen da marken rett og slett ikke virket, og fluestanga fikk forrang stort sett hele tiden.

Så, klokken 11:26, etter et par resultatløse flyt, og et par missede tilslag: bingo! Helt i slutten av et langt flyt, akkurat da jeg strammet opp for nytt kast, ble det plutselig veldig tungt. Jeg så ikke at den tok, den bare plutselig var der, og den var veldig, veldig tung. Dette var noe helt annet enn jeg har kjent noen gang tidligere på fluestanga, og etter et par minutter tok fisken sats og viste hele sin størrelse i et luftig hopp. Dette var kilosfisk og mere til! Jeg kommenterte tidlig i kampen at jeg trodde den ville være opp mot 1,5. Det viste seg å være ganske så riktig.

Kampen varte i ca 12 minutter, og jeg antok tidlig at den satt ganske godt. Fisken gjorde få hopp, og gikk heller tungt i strømmen. Etter hvert ble jeg skikkelig sliten i håndleddet, og forskjellen mellom å kjøre 1,5 kilo sprek ørret på enhånds fluestang og tohånds haspel, ble veldig tydelig. Men fisken ble også sliten etter hvert og til slutt ble kampen avsluttet ved at Arnt Ove kom til unnsetning med håven.

Etter et jubelbrøl, takksigelser til høyere makter og et par high fives fikk vi konstatert vekten: 1480 gram og 51 cm. Her snakker vi skikkelig knusing av tidligere rekord og målsetningen på kiloen. Og turen var for min del en stor suksess uansett hva som skjedde videre. Et interessant funn var at kjempen, en hannfisk med krok og sinna uttrykk, hadde spist en ørret på nesten 15 cm. Ikke rart den hadde vokst seg stor.

Kilosfisk også på Arnt Ove

Riktignok brukte vi et par minutter på måling, veiing og bilder av rekordfisken min, men en lettere utålmodig Arnt Ove, med sterkt behov for å oppleve egen fiskelykke, kom seg raskt ut i elva igjen like etter. Jeg hørte et målbevisst "der! den skal jeg ha", før mannen vasset like målbevisst uti. Noe i hans - ja riktig - målbevisste attityde fikk meg til å tro på fyren, så jeg bemannet videokameraet på bredden, mens Arnt Ove begynte å dra snøret av snellen. Og ganske riktig, etter maks fire kast sto også han og kjempet med en gromfisk.

Også denne fisken satt godt og gikk tungt. Ingen hopp og sprett, men alle ørretene vi fikk var uforskammet spreke og ga oss lange, tunge og spennende kamper. Jeg fortsatte filmingen gjennom hele kampen, så også under håvingen, som jeg noe klumsete måtte prøve to ganger for å fikse, men etter ca 10 minutter lå en ny snasen kilosørret i håvnettet. Fisken klokket inn på 985 gram på fiskevekten, men etter anmodning fra Arnt Ove har jeg i ettertid rekalibrert vekten i forhold til kjøkkenvekten hjemme og kommet til at fisken må ha passert kilosgrensa med 3,7 gram...

Og slik fortsatte det...

I denne perioden på ca 2 timer på lørdagen, fra 11 til 13, fortsatte det å vake jevnt, og vi utnyttet muligheten. Vi fortsatte med våre døgnfluer og hadde flere tilslag på fluene. Blant disse var det selvfølgelig noen vi ikke fikk kroket og også noen som gikk, og noen vi valgte å la gå.

Min nest største for dagen ble en ny kampvillig krabat på 730 gram/41 cm. I motsetning til min største ble denne kroket helt etter boka. Jeg hadde et perfekt kast rett over vaket, fisken tok og etter et perfekt tilslag satt kroken langt inne i ganen. Denne hadde mange og lange utras og jeg sto klar med håven, i den tro om at fisken var mør, lenge før den faktisk lot seg håve. Dette var en av de desidert morsomste fluefiskene jeg har kjørt noen gang, og jeg storkoser meg med at jeg også har hele denne kampen på film.

Eneste skåret i gleden var igjen håvingen. Makan til rot! Jeg klarte kunststykket å få fisken mellom bena, og bare flaks gjorde at den til slutt ble med opp. Jeg skal ta med meg håven i badekaret i vinter for tørrtrening på ungenes rubber ducks!

Arnt Ove fikk også gleden av å lande en ny fin fisk over halvkiloen, på 550 gram.

Stille etter stormen

Etter at vakfesten var over, ble det veldig stille. Faktisk ble det helt, helt stille. Resten av lørdagen skjedde det knapt noen ting, og mest spesielt var det at marken fikk gå helt urørt gjennom både denne dagen, og hele neste også. Ikke et eneste napp av betydning fikk jeg, og det er veldig, veldig unormalt.

Søndagen våknet vi til mye tåke, men tilsvarende fine temperatur som dagen før. Vi regnet derfor med - håpet ihvertfall - at dagen skulle bli lik lørdagen. Håpet ble ikke mindre av at døgnfluene faktisk begynte samme klekkeperiode rundt kl 10, og at både linerle og annen småfugl begynte sin morderiske patruljering etter de flygende ferskingene. Men fiskevak så vi lite til, og etterhvert som klokken passerte både 12, 13 og 14 uten at noe skjedde, innså vi at håpet om gjentagelse av dagen før svant hen. Ikke det at vi ikke forsøkte! Både flue og mark fikk prøve seg blindt, men uten vak - ingen fisk, var tydeligvis regelen for denne turen.

Ikke det at det gjorde så mye fra eller til om søndagen ble resultatløs. Drømmeperiodene fra fredagen og lørdagen mer enn oppfylte våre villeste forhåndsfantasier, og vi dro hjem med fullt av gode minner og klare planer om returbesøk!