Folkerik og vannfattig tur til Lågens kilder

4-8/8-2004

Vi har enda ikke klart å finne det ene stedet på vidda der vi ønsker å komme tilbake til år etter år. For femte gang siden 1999 dro vi derfor til et nytt sted. I år var området rundt Geitsjøen, helt øst på vidda, målet for turen. Det er slettes ikke umulig at vi tar turen tilbake.

Dette er et relativt greit område å komme til. Bilturen tar ca 3 1/2 time fra Oslo. Her aksles fiskeutstyrstunge sekker, og tre timer senere har man funnet sin teltplass kloss inntil Geitsjøen.

I Gunnar Quenilds nye mesterverk om Hardangervidda står det mye bra om Djupa, Djupestubben og andre fine plasser i dette området. Dette var mye av bakgrunnen for vårt valg. I tillegg har jeg funnet en del på ymse nettsteder. Nå skal det med en gang sies at vi ikke lokket noen kilosfisker på denne Hardangerviddaturen heller, slik blant annet litteraturen forteller om muligheten for, men her bør det kunne by på muligheter.

At det finnes mange fine fiskeplasser her, er også bra sett i forhold til antall besøkende. Ikke på noe tidspunkt var det mindre enn 4 telt innenfor synsvidde. Litt mye folk for min smak, dessverre.

Vi startet på onsdagen i lett regnvær og hadde satt opp teltet ved middagstider. Hurra for Real turmat! Temperaturen var fin, og vi opplevde heldigvis ikke noe av nordavindspetakkelet som ødela mye i fjor. Utover kvelden fisket vi med mark i Djupestubben og i hølene nedenfor. Vannføringen var akkurat passe til å føre marken nedover, men resultatet var stort sett småttiser som hadde passet bedre for Bjellands.

Det skulle vise seg at vannføringen hadde mye av skylda for dette. Ved noe høyere vannstand slipper flere store seg ned fra bl.a Geitsjøen, og vi ble fortalt av en gammel traver at det til tider sto større fisk med jevne mellomrom nedover i dette partiet. Denne naboen fikk selv to pene ørreter på ca 43 cm i løpet av den tiden vi var der.

Torsdagen våknet vi til nattens siste regndråper som ble avløst av skyet oppholdsvær resten av dagen. Dagen ble i sin helhet viet tur lenger oppover Lågen til vannene Hølen og Langevatnet. Det er en rekke fine kulper oppover elva, og en av de absolutt fineste ligger rett nedenfor brua som hjelper Store Nordmannsslepa over. Med mark som agn kastet en hver fisk som sto i kulpen seg over tilbudet, og jeg fikk et par fine stekefisk på 27 og 34 cm. Fisken her var knallsprek og helt sølvfarget - utrolig moro fiske!

Da vi gikk videre mot målet for turen - Langevatnet - og kom over kanten ved Hølen, fikk vi igjen det vanlige forvrengte inntrykket av avstand her oppe på vidda. Alt ser så forbasket mye lengre unna ut enn ellers når man ikke har trær og annet som gir avstandsindikasjoner mellom der man står og dit man skal. Vi trasket dog videre og kom etter hvert frem. Hele turen opp er på ca 4 km og den gikk unna på noe over en time. (bildet på toppen av siden viser Hølen i front og Langevatnet lengre bak)

Hele veien gikk jeg i mine nye pustende og pesende vadebukser - en investering jeg aldri vil være foruten igjen! Temperaturen lå mellom 15 og 20° og jeg opplevde ingen klamhet selv da vi gikk oppover i småkratt med sekk på ryggen. Løp og kjøp!

I vannene fikk vi noen flere fine stekefisk, mine målte 32 og 35 cm. Vannene var grunne og Spesial rød/kobber 10 gr ble valgt som skyts. Det blåste også noe her oppe, så litt tung og kompakt sluk er fint. Også disse fiskene var kanonspreke og helt sølvblanke.

På følgekartet til fiskekortet står det oppgitt at alle vannene rundt dette området er private, også Hølen, Langevatnet, Skrykken og Krossvatn. Likevel er ikke dette lett å forstå av fiskekortet der det står skrevet at i Lågenvassdraget fra Hølen til Krossvatn er det kun tillatt å fiske på Dagfiskesiden. Finn frem kartet og tolk selv. Vi fisket ihvertfall med meget god samvittighet både i Hølen og Langevatnet der vi definitivt var godt plassert på den siden der Dagfisketjønne ligger lengre bak.

Da vi kom tilbake til teltet disket jeg opp med nytrukket stekefisk dandert med krydder, dill og dall. Utrolig godt og mer en nok!

På kvelden ville vi forsøke litt i Geitsjøen der vi hadde blitt fortalt at det kunne gå solide ørretkubber. Dette bekreftet naboen vår dagen etter da han med glød i blikket kunne fortelle om sin livs største ørret litt tidligere på dagen. Han anslo at han hadde holdt det gående i over ett kvarter da beistet hadde ristet løs spinneren hans. Av fortellerinnsatsen å dømme måtte ørreten ha veiet i overkant av et halvt tonn.

Vi fikk ingen av samme kaliber, men jeg hadde gleden av å få bekreftet for meg selv at av og til gjør man alt riktig og får belønning for innsatsen: Jeg fortsatte å fiske med min trofaste Spesial i en relativt grunn vik ikke langt fra Djupestubben. Jeg lar ofte sluken synke helt til bunns før jeg starter innsveivingen, og passer derette på å sveive variert og samtidig rykke med stangtuppen. Spinnstopp er også alfa omega, og allerede på den første stoppen merket jeg at noe var bortpå. Jeg bråsveivet det jeg klarte noen meter før jeg igjen stoppet, og igjen kjente jeg at fisken var bortpå. For om mulig å trigge fisken ytterligere dro jeg igjen på det jeg klarte før den siste og avgjørende spinnstoppen da fisken hogg ordentlig. (For å kunne kjenne disse nappene må man fiske med en død line. Jeg fisker kun med Fireline, og vil aldri mer gå tilbake til nylonsene)

Rykkene fra denne fisken ga meg den gode følelsen, og etter en fin kamp med noen utras og tunge rykk, fikk jeg løftet en smørgul og nydelig ørret på 40 cm/600 gram på land. Da vi nettopp hadde spist, og det var lenge til vi skulle hjem igjen, ønsket jeg helst å sette fisken ut igjen. Ørreten var dog nærmest helt utslitt og tippet rundt da jeg holdt den i vannet, så vi fikk i stedet gleden av å ha nydelig fileterte ørretbiter i fiskesuppen til lunsj dagen etter. Dette ble turens største, og min eneste over halvkiloen. Litt før hadde jeg også landet lillesøsteren på 32 cm/300 gram.

Fredagen ble litt nedtur. Vi fisket mest i kulpene rundt teltplassen, og fikk mange sardiner og tre stekefisk på 27, 27 og 30 cm. Én teori tilsier at om det er stor fisk i kulpen vil de små være mer forsiktig. Ikke kjente jeg til sannhetsgehalten i dette, men de små viste lite forsiktighet og noen større fikk jeg ikke, så regelen er herved vedtatt. En annen nedtur var at det var forsvinnende lite vaking. Jeg hadde sett for meg noen rolige sommerkvelder med myggklekking og vårfluer. Det fikk jeg ikke, og fluestangen fikk være mye i fred.

Lørdag morgen pakket vi sammen og dro nedover. Været var upåklagelig, og vi hørte at Oslo klokket over 30 grader denne helgen. Riktig så varmt var det ikke hos oss - vannet vi skulle fiske i ligger på ca 950 moh, og selv om man har kommet seg under tregrensa er man definitivt på fjellet. Temperaturen om natten krøp under 5° for første gang på turen.

Her nede opplevde vi endelig gode tørrflueforhold. En mengde Russefluer (Bibio pomonae) gjorde sitt til å opprettholde arten, hvilket de gjør godt synlig langs skogkanten. Naturlig nok ramler en rekke av dem i vannet, noe som ikke gikk upåaktet hen. En god del vak gjorde sitt til at fluestangen endelig kom til sin rett.

I starten rotet jeg en del med å finne ut av vanskelige strømforhold. En mengde tilslag ble helbom, men jeg fikk også en del ørreter av mindre kaliber på lørdagen. På søndagen beveget jeg meg litt lenger nedover, og fant noen nydelig rolige partier der flua kunne flyte fritt, og der det også var en del vak. Riktignok var dette et skikkelig tålmodighetsfiske, slik tørrfluefiske ofte er, men det er da også det heftigste å mestre.

Da jeg fant frem til riktig sted, vadet jeg ut til livet og sto så stille og ventet på aktivitet. Jeg ble dog såpass utålmodig at jeg begynte å blindfiske - først nært og deretter lengre og lengre ut. For å tilby en skikkelig godbit hadde jeg satt på en stor stankelben-imitasjon på krok 12. På ett av de første kastene eksploderte vannflaten rett etter at flua tok vannet. Fisken var helt over og kom helt sikkert til å ta flua på veien ned. Eneste problemet var at flua da ikke var der lengre.

Jeg sto igjen med en dyp følelse av tap og mislykkethet. Igjen hadde tilslaget kommet for tidlig, og det bitreste var selfølgelig at jeg hadde sett fisken og visste at dette hadde blitt rekordfisk. Fisken var ihvertfall godt over halvkiloen. Hadde flua blitt tatt i det fisken gikk opp hadde jeg hatt en mulighet, men med den overraskelsen jeg fikk da ørreten gikk opp rett etter kastet, kom selvfølgelig tilslaget for tidlig. Jeg hadde trolig måttet ventet et halvt sekund for å få kroket denne, noe som der og da var mer likt en halv time.

Skuffelsen gikk dog over relativt raskt da jeg så jeg hadde flere muligheter. Jeg vadet ut igjen, og etter noen minutter hadde jeg flere vak innen rekkevidde. Jeg valgte ett litt nedstrøms, og fikk lagt ut et perfekt kast. Av og til vet du bare at alt er gjort riktig, og dette var et slikt øyeblikk. Billeimitasjonen som var klippet ned for å lage en avlang svart Russeflue-imitasjon, ble tatt i et plaskevak, og nå satt tilslaget.

Dette var ikke rekordfisk, men den kjempet likevel såpass at jeg fikk sveivet inn løssnøret, og den dro også ut i et par mindre utras. Krokingen hadde denne gangen gått helt etter boken, og fisken satt godt. Etter kort tid kunne jeg håve en finfin ørret på 400 gram. Følelsen av lykke i et slikt øyeblikk kan kun forstås av de som har gleden av å stå timer i vannet, for så endelig å knekke koden etter utallige forsøk. Jeg er en av disse!