Hardangervidda prøver vår tålmodighet, eller var det veivalget vårt?

Vi innså vel allerede under planleggingen at dette kunne slå begge veier. I utgangspunktet drømte vi om å gjenoppleve, og selvfølgelig forbedre, vår tidligere drømmetur fra 1999. Til forskjell fra i år hadde vi den gang nesten en hel uke på oss, og kunne dermed tåle 5 timers kjøretur, etterfulgt av 5 timers gåtur til og fra målet. Årets permseddel hjemmefra lød på 4 dager. For å få mest mulig fiske ut av tiden, gikk blikket derfor til nære områder på kartet.

Årets utvalgte område ble Reksjå ca 1,5 timers gange vestover fra Synken ved Mårvann. Det attraktive var mengden vann innenfor såpass kort gåavstand, det negative var mangelen på rennende vann, samt at nærhet til parkering gjerne borger for mange fiskere. Du vet, hvis man først karrer seg til fjells vil man gjærne være det eneste menneske i mils omkrets. Trøsten var også at vi kunne trekke oss tilbake til Tinnelva hvis alt skar seg.

Gåturen opp fra Synken er smertefri, og er været slik som for oss er alt bare velstand. Når man i tillegg kommer over kammen og kikker ned mot alle vannene som omkranser Bunuten, får man se den storslagenhet som alltid gir turene til Hardangervidda det lille ekstra.

Den første kvelden var en nydelig kveld på alle måter, bortsett fra en betydelig mangel på fiskelykke. Resultatet etter flere timers innsats fra to mann, ble en 250-grammer tatt på opphenger foran en Tasmanian Devil i det sørligste Grysletjørnet. Det meste ble forsøkt: mark på bunn, mark langs bunn, mark etter ørretbomber, sluk, spinnere, opphengere, nymfer og tørrfluer. Jeg hadde bestemt meg for å holde ut til det ble skikkelig mørkt, noe jeg også gjorde - fisken hadde dog gått og lagt seg. En kontinuerlig mangel på vak gjorde også sitt til at vi allerede etter første dagen tenkte vårt.

Den neste morgenen våknet vi til vind, regn og tåke. Vi hadde snakket om å bestige Bunuten i løpet av dagen, men den hadde dratt lua godt ned over toppen og så ikke fristende ut lenger.

Regnet varte absolutt hele dagen, og vinden gjorde at vi måtte bryte leir for å sette opp teltet et mer egnet sted.

Fisket ble noe bedre denne dagen, men fem av seks fisk tok på stilleliggende bunnmeite, hvilket ikke akkurat gir det store kicket. Alle fem veide fra 2-300 gram. Den eneste jeg husker som litt spennende var min første ørret tatt på bunnfisket ørretbomber med mark etter. Nappet kjentes utrolig godt, og 350-grammeren ga meg noen spennende sekunder før også den havnet i hoven. To kast etterpå satt bomberen fast i bunnen, så da slapp jeg mer morro av den typen. Alle disse fiskene fikk jeg i det nordvestre Grysletjørnet, rett nedenfor Grytselberget (1442 moh).

Det nedslående fisket og det deprimerende været gjorde sitt til at vi besluttet å dra ned til Tinnelva for å prøve å gjenoppleve noe av det geniale fisket vi hadde i vår. Riktignok våknet vi til oppholdsvær og noe sol på dag 3, men vi hadde mistet "trua", og vi pakket derfor raskt sammen og satte nesene sørover.

I løpet av gåturen ned fra Reksjå ble været bare bedre og bedre, og bilturen ned til Atrå og derfra mot Tinnoset ble gjennomført i stadig bedre sommervær. Da vi til slutt stoppet for å kjøpe fiskekort ved Gransherad var temperaturen nærmere 25°.

Nå er det riktignok fint med sommertemperaturer på rene campingturer, men vi var skeptiske med henblikk på fisket. Vår finfine tur i mai med 5° i vannet ga neglesprett og superfiske, nå holdt vannet nærmere 17°.

Vi måtte holde på vel og lenge før vi kjente et og annet av de velkjente nappene i våre bunndrivende meitetakkel. Mange var det riktignok ikke, men en og annen ørret på rundt kvartkiloen lot seg lure. I løpet av den første ettermiddagen og kvelden fikk heldigvis Eirik mer hell med fisket, og brorparten av stekepanneinnholdet ble levert av ham.

Dagen etter våknet vi til en ny strøken sommerdag, og jeg som hadde bestemt meg for å la tørrfluene få dominere, hadde en prima dag med enkelte utfordringer. Vinden var av og til litt vanskelig, men det mest vriene var alle ulike strømretninger og virvler jeg måtte ta hensyn til mens jeg forsøkte å få noen meters fri flyt på fluene. Jeg hadde flere fisk som var oppe og snuste på tilbudet, men klarte bare å overliste en som tok på en Daddy Long Legs. Også denne var på samme størrelse som de andre.

Totalt for turen fikk jeg 10 ørret på 200-350 gram hvilket jeg er meget misfornøyd med. Tinnelva skal dog besøkes flere ganger, og helt sikkert i mai 2002. Utbyggingen av den nye Tinnoset-demningen er da i full gang, så vi får se hva det gjør med en av Østlandets fineste storørretelver...