Gausdal Vestfjell innfridde ikke helt - men ett vann leverte varene

3-6/7-2010

Årets forsommertur ble hovedsakelig lagt til nye deler av et allerede kjent område: Gausdal Vestfjell. Med egen hytte på Værskei har tidligere turer stort sett blitt gjort med den som utgangspunkt. I år gikk turen fra Revsjøen, dit man kommer ved å følge bomveien opp fra Øvre Svatsum rett sør for Espedalsvannet.

Etter litt forskningsarbeid på nettet, og diskusjon med lokalt kjente og forhåpentligvis troverdige bekjente, falt hovedmålet på vannet Vestmjøs. En annen viktig grunn var gangavstanden. Planlagt teltplass ville kunne nås på ca 2 timer.

Enda en grunn til at valget falt på Vestfjellet var at de andre alternativene våre var elver på Hardangervidda. Vi hadde egentlig et stort ønske om igjen å vie turen til rennende vann, men grunnet årets dårlige snøvinter på Vidda gikk vannføringen uvanlig lavt, og disse alternativene falt derfor bort. Neste år derimot...

Dag 1

Lørdagen dro vi fra Oslo i 8-tiden og var ferdig handlet, parkert og opplastet for avgang ca kl 13. Turen inn gikk fint i lett terreng, og teltet ble plassert akkurat der vi hadde sett oss ut plassen på flyfoto fra gulesider.no. Det sto allerede et telt på odden ved siden av, noe vi tok som et godt tegn på at kjentfolk hadde kommet for å fiske storørret.

Været var finfint da vi gikk inn, men skyet over utover mot kvelden. Vi måtte pakke oss inn i regntøyet og sto etter hvert og fisket i striregn og sterk vind. Regnet virkelig dundret ned, og forsatte å tromme på teltduken til langt utover natten. Resultatet etter første døgns fiske: null fisk på to mann og Vestmjøs hadde fått sin første ripe i lakken.

Dag 2

Søndagen hadde vi planlagt å besøke et litt mindre vann som ligger ca 180 høydemeter over Vestmjøs, nemlig Storkvolvtjønn. Å gå de tre kilometerne tok mer enn 1,5 time grunnet både stigningen, og at man må kjempe mot lyng, kratt og myr hele veien oppover. Når man først kommer opp er turen dog verdt alt slitet. Utsikten er storfin, og vannet ligger meget idyllisk til med bratte fjell i vest og mot nord. En liten perle rett og slett. Her oppe lå det enda små snøflekker, og vannet var en del kaldere enn i Vestmjøs: ned mot 13 grader. Mulig dette var litt kaldt, og at vi var litt for tidlig ute, for enda vannet er beskrevet som et godt ørretvann leverte det ikke mer enn to små stekefisk på mange timers fiske. Heldigvis for oss var det trøst i at vannet var såpass fint, og at været denne dagen også ga en strålende ramme for dagsturen.

Vi var nede ved teltet igjen ca kl 18. Det hadde blåst jevnt hele dagen, men nå dro det seg virkelig til og resten av kvelden og natten ble virkelig blåst bort. Vi måtte sette på våre tyngste skyts for å kaste motvinds, og medvinds kastet vi nesten ut hele snøret. Som dagen før fikk vi heller ikke nå et eneste napp, og vi bestemte oss for at dette ble siste natten ved Vestmjøs. Det skulle vise seg å være lurt for meg.

Dag 3

Vi våknet til en grå, forsatt forblåst og småvåt dag. Allerede kl 8 var sekkene på ryggen og nesen satt mot bilen ved Revsjøen. Heldigvis klarnet det opp litt etter litt, og da vi kom frem var dagen blitt riktig fin, dog fremdeles med en del vind. Dagens mål var todelt: først skulle vi besøke ett av vannene som ikke ligger så langt fra både Revsjøen og veien, og deretter skulle vi dra til hytta for overnatting. En liten kjøretur tilbake mot Synstgardseter og en kort gåtur så er man ved mål nr en. Vannet ligger noe mer i le enn Vestmjøs, så vinden plaget oss ikke så mye her.

Jeg startet fisket med en Spesial 12 grams - som jeg ofte gjør når jeg vet/tror det er stor fisk, og jeg ikke riktig vet hvor jeg finner den. Jeg fisker da i vifter, og beveger meg ofte for å fiske over mye på kort tid. Her slapp jeg dog å vente lenge. Allerede på andre odden jeg sto på så jeg plutselig en stor halefinne vifte til meg kun 7 meter utenfor der jeg sto. Ørreten hadde vært oppe og tatt en vårflue som var ute og danset på bølgene, og jeg endret taktikk raskt. Det er sjelden det funker bra å bombe et vak med tungt jern, så jeg byttet kjapt til en liten spinner og kastet over området rundt vaket en 3-4 ganger. Da dette ikke ga resultat endret jeg igjen og byttet til en liten markkrok og et enkelt søkke. På tross av vinden var det ingen problemer med å nå stedet med såpass lett takkel, og jeg var bortimot helt sikker på at dette skulle funke. Og ganske riktig, etter et par drag i snøret for å skape litt liv, dro det raskt utover. Jeg satte inn mothogget og merket raskt tung motstand!

Det er slike fisker jeg husker aller best - der man har blitt utfordret, velger rett taktikk og blir belønnet med storfisk. Endelig skulle det vise seg at vi hadde valgt oss rett sted. Etter de to første dagene var jeg blitt litt i tvil om jeg i det hele tatt kom til å få fisk, og så står man her plutselig med skikkelig motstand i enden av snøret og en stor porsjon jubel innvendig. Herlig!

Fisken var kroket godt så det var bare å la den gå fra seg. Et par hopp og utras bare forsterket godfølelsen. Da den lå i lyngen smørgul og nydelig falt alle brikker på plass og resten av turen kunne forsåvidt ha blitt avlyst. Jeg hadde fått det jeg kom for. Fisken målte nøyaktig 800 gram fordelt på 43 cm.

Men det var ikke slutt med denne. En kort time etterpå fikk jeg formiddagens andre over halvkiloen. Denne tok på nevnte Spesial og ga meg også en finfin kamp før den endte i håven. Fisken veide 590 gram, og vannet var for alltid blitt notert ned som et gromsted. Etter å ha forsøkt et stykke til rundt vannet gikk jeg etter hvert tilbake til odden der 800 grammeren ble tatt. Jeg gjentok metoden med marktakkelet på samme sted, men merket ingenting før jeg startet å sveive inn snøret for å ta en pause i fiskingen. Da marken var på vei inn reiste det seg en liten plog av vann bak marken, nesten som en angripende Jaws i Haisommer. Jeg reagerte for sent, for da jeg senket stangtuppen for å la marken synke var fisken snudd. Jeg kastet dog raskt ut igjen, og det tok ikke lang tid før snøret igjen strammet seg og lillesøster på 330 gram havnet i håven.

Dagens andre mål var altså hytta. Turen ned dalen og opp til Værskei tar ca en time, og vi var fremme til en sen middag: stekt ørret, selvfølgelig. Senere på kvelden tok vi en økt i vannet der jeg tidligere har fått flere ørret over kiloen, deriblant fjorårets rekordørret på 1,8. Denne kvelden ga ingen napp.

Dag 4

Her faller jeg igjen tilbake til en kort og resultatløs beskrivelse. Dagen startet ved samme vannet som gårsdagen sluttet ved. Vi fisket rundt hele vannet frem mot lunsj, igjen uten å kjenne noe som helst. Dagen var helt nydelig, med sol og rolige vindforhold. Etter lunsj pakket vi sekkene i bilen og dro en tur innom Synna for å kjenne litt på elvefisket. Grunnet de siste dagers skurer i Vestfjellet trodde vi at vannføringen skulle være høyere enn den var, og fisket ble deretter.

Takket være dag nr 3 ble turen minnerik. Uten denne dagen hadde den vært en katastrofe. Vannet vi fant denne dagen er med andre ord et vann jeg kommer til å gjenbesøke, kanskje allerede denne sesongen.